To personer bruker samme AI-generator; den ene får grumsete clipart, den andre bilder folk spør om. Forskjellen er sjelden modellen — det er ledeteksten. Å skrive ledetekster er et lite håndverk med en håndfull lærbare regler.
Motiv → Miljø → Stil → Lys. Hvert lag svarer på et spørsmål modellen ellers må gjette:
Rekkefølgen betyr noe: modeller vekter tidlige ord tyngst, så led med det vesentlige.
Noen ord styrer hardere enn andre. Stiler: akvarell, oljemaleri, flat vektor, pixel art, filmatisk foto, isometrisk 3D, blekkskisse. Lys: gyllen time, neonglød, mykt overskyet, dramatisk kantlys. Kvalitetsdytt: svært detaljert, skarpt fokus. Kameratermer virker på fotografiske stiler: nærbildeportrett, vidvinkel, grunn dybdeskarphet. Stjel fritt fra denne lista — alle gjør det.
Den negative ledeteksten lister opp hva bildet skal unngå — og fikser de klassiske AI-artefaktene. Et pålitelig startsett: «tekst, vannmerke, uskarp, lav kvalitet, ekstra fingre, deformerte hender». Legg så til case-spesifikke utelukkelser: genererer et landskap? Negativt «personer». En dagscene som stadig blir mørk? Negativt «natt, mørke». Én utelukkelse per problem du faktisk ser — ikke propp den i forkant.
Når et resultat skuffer, diagnostiser før du skriver om: feil motiv → skjerp lag én; riktig motiv, feil stemning → bytt stil- eller lysord; alt riktig pluss søppel → utvid den negative ledeteksten. Endre ett lag per kjøring for å lære hva hvert ord gjør. Ti minutter av dette og du har en personlig ledetekstmal som virker for enhver idé.
